Trening og Hvorfor denne interessen for "El Camino".

Trening:

I går ble det en ny tur til Skorpefjellet. Denne gang var det veldig sørpete og noen steder glatt etter all regnet vi hadde dagen før. Men jeg kom meg helskinna både opp og ned. Det tok vel nesten 1,5 time.

Brukte de gamle hiking-skoene mine.

 Hvorfor denne interessen for "El Camino"  

Jeg prøver igjen; det blir langt, det blir noe kronglete,noen ganger skriker kanskje leseren etter presiseringer og definisjoner, men kommer du igjennom så får du nok en bedre forståelse på hvorfor denne interessen. Jeg gjorde iallefall det!  :)

Så:

Derfor må jeg først brette ut noe av meg selv. Materialisme er vel det som har preget mine tanker og mitt syn på "tilværelsen". Det betyr at de forklaringsmodeller jeg har søkt må ha vært basert på "virkeligheten". De må kunne erfares, ses, observeres, høres eller ha en logisk sammenheng. Altså har det ikke vært plass til de hinsidige, de overnaturlige, de  fantasifulle, de magiske verdener.

Når det gjelder historie og samfunns så fører denne "materialismen" til en oppfattelse av at når alt kommer til alt så dreier det seg om "kampen om knappe goder/resurser", hvem som skal ha kontroll over disse. Noen vil kalle dette "Klassekamp".  De materielle forutsetningen er nok de viktigste for et samfunns utvikling, selv om jeg ikke vil gå så langt som Jared Diamond i «Våpen, pest & stål»  der han nærmest sier at disse forutsetningene betinger en viss utvikling av et samfunn.  En materialistisk historieoppfatning vil først fokusere på kampen  om og kontroll over "de knappe ressurser", om hvordan de blir fordelt, om hvordan rikdom og makt oppstår og -som oftest - samles på få hender. Det er kampen om disse "knappe ressurser som er den  primære årsak til nesten alle kriger på denne planeten, uansett hva historiebøkene har kalt dem. Resten av disse årsakene er sekundære, men de har viktige med hensyn til oppslutning fra "folkets" side.

Altså de viktigste forklaringene på hvorfor et samfunn er slik som det er, på hvorfor og hvordan det har utviklet seg diakront fra en tilstand til en annen er materialistiske prosesser. Det er kamp om makt og ressurser. Disse kaller vi ofte "knappe " for ellers var det jo ikke så mye å sloss om. Jeg må her tilføye at denne kampen også innbefatter kampen om produksjonsmidlene, deriblant den viktigste av disse, nemlig kampen om vår egen arbeidskraft. Hvem skal kontrollere eller "eie" denne.  I vår sosialdemokratiske verden er denne redusert til spørsmålet om hvor mye skal jeg sitte igjen med av det min arbeidskraft produserer og hvor mye skal det bli til eieren av denne.

Javel, men det finnes jo så mange andre aspekter ved et samfunn enn bare økonomi,makt og kamp om disse ressursene. Vi kan nevne kultur, filosofi. religion, politikk, tradisjon mm . Innenfor kulturbegrepet finner vi alt som vi mennesker driver med, men som ikke direkte er med i "produksjon". 

Disse kan vi etter et materialistisk syn se på som moduler i en samfunnsprosess som bare har en "verdi" dersom de bidrar til å støtte" makthaverne", både de politiske og økonomiske, til å tilsløre tingenes tilstand og la "folket" befinne seg i en tilstand av tilfredshet med slik tingene er. Romernes "brød og sirkus til folket" er

en slik påvirkning. Eller på den annen side lage en motkultur og støtte kampen for å bekjempe sittende makthavere og samfunnsstruktur for å gjøre samfunnet til bedre å leve i for, la oss bruke ordet "folket".

I sitt dikt  "La poesia es un arma cargada de futuro" - "Poesien er et våpen , ladet med framtid  fra "Cantos Iberos" - 1955 skrev Gabriel Celaya :

"Maldigo la poesía concebida como un lujo cultural por los neutrales". 

Jeg forbanner den poesi som er unnfanget som en kulturell luksus av de nøytrale.  

Klare ord:: Poesien, kunsten, kulturen skal være til for kampen for et bedre samfunn. 

Dette har stått sentralt i mitt tankegods. Det som har vært mest interessant for meg ikke minst litteratur og musikk, er hvis de inneholder tekster og problemstillinger som går på akkurat det med kampen om disse ressursene, kampen for en bedre tilværelse for folk flest.

Vi forlater den historiske materialismen foreløpig med å si at den fremdeles utgjør en viktig del av mitt verdensbilde.

Stopp der, vil noen si, kampen for å redde miljøet må jo overskygge alt annet. Det er jo den viktigste politiske og samfunnsmessige oppgaven vi har foran oss. Men vi må passe godt på at noen ikke stikker av med «beinet», mens «alle» er kallet til pumpene.   Med andre ord at ingen beriker seg på det alle oss andre har ytet og ofret i kampen for miløet. Vi må passe på at skjevhetene vi har i dag ikke blir større, helst burde de bli mindre.

Historie er et av mine fagfelt, Sosialantropologi et annet, selv om jeg aldri har jobbet profesjonelt med noen av disse fagene. Men antropologien har også gitt meg sine metoder og vinklinger på hvordan en skal se et samfunn på.  

Jeg leste under den berømte sosialantropologen Fredrik Barth i Bergen og hans "Models" har nok påvirket meg og jeg er nok sterkt påvirket av disse, selv om teoriene har vært gjenstand for diskusjon og revisjon i ettertid, slik som de aller fleste teoriene blir. 

Barth bringer beslutningsprosessen ned til aktøren, ofte en enkeltperson men også en gruppe, som hver for seg prøve å "maksimere" goder i en setting av muligheter og begrensinger. Kultur, moral, religion, økonomi, slektskap mm spiller en viktig rolle, men det er aktøren som tar valget ut fra vurderinger av alle disse faktorene. Mao, han kan vurdere om han f.eks skal bryte en regel for å oppnå en fordel (maksimering)  eller la være. De som bryter barrierer kan oppnå stor gevinst, men risikerer også samfunnets sanksjoner. Det er mange forhold som spiller inn i beslutningstagningen og hensynet til dine medmennesker er en av dem, selv om  solidaritet og klassekamp står nok ikke står så sentralt hos Barth. 

Antropologien er i høyeste opptatt av kultur, religion, slektskap, økonomi, politikk, makt mm og prøve å analysere og sammenligne forskjellige samfunn for å finne ut hvorfor det er slik det er. En viktig metode er "deltakende observasjon" dvs at antropologen er med og fortrinnsvis blir akseptert som en slags medlem at det samfunnet han skal studere. Dette for at den informasjon han innhenter skal være så nær opp til virkeligheten som mulig.

Jeg er altså i den heldige situasjon å ha to innfallsvinkler, den historiske og den antropologiske og kan derfor forsøke å bruke begge disse sammen for å få en bedre forståelse.

Det historiske perspektiv vil være å se på hvordan «Vandringen» oppsto, hvordan den utviklet seg og hvilken betydning den hadde og har for samfunnet rundt og omvendt.

Et sosialantropologisk perspektiv vil være å se på hvordan hver aktør med sin bakgrunn bidrar til å vedlikeholde tradisjonen ved sitt valg om å gå og sin deltakelse i selve vandringen eller i miljøet rundt. Her gjelder også alle de som vandreren kommer i kontakt med.

Ok, med bakgrunn i disse fagene så er jeg interessert i samfunnsprosesser både på makro og mikroplan. 

Mitt håp er kunne skjønne mer av de forskjellige aspektene ved  "El Camino" ved både å se på den historiske betydning og utvikling samt å se på selve Vandringen som er mikrosamfunn i seg selv. Om det går får tiden vise.

Vel,

Nå er det vel også slik at et menneske sine tanker ikke bare trenger salt, det de trenger også sukker. Altså trenger vi ikke bare det praktiske, det rasjonelle, det logiske. Vi trenger også «underholdning», vi trenger å nyte eller skape noe som ikke er til for å «maksimere goder», tjene penger eller overleve.  Kall det gjerne poesi, litteratur, musikk, fotball, kunst, arkitektur, film, sjakk, poker (med eller uten hjelm) og alt det vi kan putte inn i begrepet «kultur»

I større eller mindre grad kaster vi oss over slike sysler. Jeg skal vokte meg vel for å gå inn på Psykologiens område, og snakke om sublimering og kompensering og sånt, men bare konstatere at vi mennesker i større eller mindre grad trenger å avlaste tankene våre med det jeg vil kalle «underholdning»

For min del har det vært musikk, litteratur, sjakk, litt bridge og å se på sport, kule ned på på hytta. I tillegg til å gå, jogge, vandre både langs veier og i fjellet. Det siste er ofte like mye ei mental som ei fysisk greie.

Det er ikke fritt for at valget av litteratur og musikk, film og sånt ofte er i tråd med det ståsted jeg har på den «materielle» sida. Det er nok mest fengende når denne underholdningen tar opp problemstillinger som opptar meg ellers. På denne måte er  jo f.eks Jan Guillou og Stieg Larsson interessante. Både innen film, roman, poesi, musikk mm finnes det mange passer inn i mitt ståsted, sosialkulturelt og politisk.

En skal vokte seg vel for å legge på seg en slik kulturell tvangstrøye. Selv om kulturen er et viktig «våpen» i den kampen som stadig foregår om de «knappe» ressurser, så må en ikke begrense sin egen horisont til bare denne «praktiske» siden av kulturen.  Da vil en utelukke seg selv fra mye bra som fins på den kulturelle siden.

Jeg er ganske nysgjerrig av meg og liker å sope inn informasjon fra mange kanter, sammenhengende eller usammenhengende, i heile stykker eller bare i brokker. Jeg har jo en såpass solid plattform for egne tanker og standpunkt at det ikke skader å gå over grensen og hente inn informasjon og kanskje inspirasjon fra ukjente verdener. Her betyr «verdener» både de fysiske og de metafysiske. 

Så derfor kan jeg på mine eldre dager kanskje smugkikke litt på temaer som jeg overhode ikke har vært opptatt av  tidligere. Det kan være myter, fabler, legender, det mystiske, det overnaturlige og…det religiøse.

I spanskspråklig litteratur, og da spesielt den spanskamerikanske har den magiske realismen (El realismo mágico) stått veldig sterkt. Vi kjenner vel de fleste   til «Cien años de soledad» (hundre års ensomhet) av Gabriel García Márquez.»

(Rart forresten at dette egentlig blei skrevet dagen før han døde. Trekker ingen konklusjoner av dette, antyder ingenting, men….)

Altså ,å lese om en verden der det naturlige og det overnaturlige blandes sammen på en slik måte at det overnaturlige blir like «normalt» som det naturlige er ikke ukjent for meg, men noe av meg vil kanskje ha meir .

Før jeg prøver å samle alle trådene her og snurpe dem sammen til en konklusjon så må jeg snakke litt om min fasinasjon for Spania og det spanske. Det må ha oppstått sånn i femtenårsalderen da jeg kjøpte meg et brevkurs i spansk. Det blei så som så med det kurset, men et var i alle fall en begynnelse og en sydentur noen år etterpå forsterket vel interessen. Det var i tykkeste Costa et-eller-annet og i et usunt politisk akvarium som het Franko-Spania. Jeg fikk vel mine hint om at dette ikke var heilt politisk korrekt, men sto på mitt og tok spansk på UiB i  tillegg til som før nevnt historie og sosialantropologi.

Min interesse or spansk gjelder også historie, kultur, musikk mm. En liten kuriositet der er at jeg også liker Keltisk musikk svært godt, både i sin opprinnelige form og i en meir opprocka stil. Kelterne bebodde i sin tid i store deler av Nordvestspania. Språket er borte og mye annet, men vi finner bla. igjen rester og rekonstruksjoner av deres runde hus i Galicia hvor Santiago de Compostela ligger. Ikke minst finner vi igjen musikken deres. Skikkelig keltisk musikk, noen ganger med sekkepiper og greier. En meir rocka versjon av denne musikken finner vi blant annet hos «Celtas Cortos».

Spania er et fjelland der mangel på vann kan virke påfallende mange steder, blant annet i «La Meseta» høysletta der Madrid ligger, men det er et varierende og ofte vakkert og fascinerende landskap. Nord i Spania der det når vi skal gå er opptil 8 dager med regn i en måned, forventer vi at det er ganske frodig.

Landskapene vi skal vandre gjennom produserer kulinariske og bakanale produkter som både er svært velsmakende og kjent. Jeg vil bare nevne La Rioja, området rundt Logroño som vi går gjennom sånn midt i vandringen. For mange betyr det kun en ting: vin,- god vin!

Jeg vil her også tilføye at jeg helt siden jeg før jeg begynte på skolen har hatt en interesse for geografi, spesielt kartgeografi. Jeg har alltid likt å kikke meg rundt om i verden, men det å ha vært i mest mulig land er ikke noe poeng i seg selv. Selv om denne utferdstrangen er blitt redusert med årene, så dukker den opp i ny og né.

For noen tiår siden gikk vi nesten hver helg en arrangert turmarsj på 10 eller 20 km. Noen ganger 30km og i sjeldnere tilfelle 100 km! (på 24 timer). Vi er fremdeles glad i å gå, men de fleste tilfellene vi går sammen er ute i bushen; i skogen, heia eller fjellet. Men ut å gå, det vil vi!

Nå Har jeg åpnet de fleste dørene i sjelslivet mitt, unntaket må være noen få der mine mørke tanker og –ismer/fobier ligger gjemt. De er ikke relevante for denne fremstillingen ei heller er de spesielt plagsomme eller farlige.

I denne lange beskrivelsen har vi vært gjennom følgende aspekter av det jeg er opptatt av og interessert i og i det jeg gjerne vil vite mer om. Her kommer de i en noenlunde tilfeldig rekkefølge:

Det historiske

Det sosialantropologiske

Det spanske

Det mytiske

Det kulturelle

Det religiøse

Det fysiske (selve vandringen)

Det visuelle (naturopplevelsen)

Det turistmessige.

Det kulinariske og det Bakanale

Vi skulle fram til hvorfor jeg har denne interessen for «El Camino» og jeg mener at denne framstillingen, så kronglet og noen ganger så vanskelig å følge som en umerket sti den er, så burde dens forskjellige elementer kunne peke mot et felles punkt eller sted, det blir nesten som i en roman av Dan Brown eller Tom Egeland:

«El Camino de Santiago de Compostela”.