Erratum:
I forrige innlegg ble 93 dager noe optimistisk gjort om til litt over 7 uker. Hvordan jeg fikk det til vet jeg ikke, men kanskje det har noe med at jeg kun jobber 50%?
Riktig antall uker skulle nemlig være nesten det dobbelte, nemlig 13!
Jeg har gått inn og rettet opp feilen.
89 dager igjen:
Nå er det 89 dager igjen og etter en riktig beregning 12 uker og noen dager...
Akkurat nå er vi ikke så opptatt av det der vi sitter i solveggen på hytta og sløver og venter på de første kvartfinalene i VM i fotball. (dette ble skrevet 29.juni).
Trening:
Ikke så mye å skryte av, men 25.juni ble det 10, 38 km på 1:38:51, og 764 kcal. Brukbart og godt under forventet tidsbruk på etappene. Hytteliv og VM-kamper er ikke kompatibelt med caminotrening, men vi skal nok komme i rimelig form både kona, Ingeleiv og jeg.
Concha de Santiago - Santiagos skjell.
Dette er det skjellet som de fleste pilegrimene bruker å feste på klærne, henge rundt halsen i snor eller kanskje vanligvis feste til ryggsekken.
Dette skjellet er det vi på norsk kaller kamskjell, på spansk "venera" eller "concha de venera". Den galisiske varianten, "concha de vieira" er faktisk mer brukt om dette. Ikke så rart kanskje da Santiago de Compostela ligger midt i det galisiske språkområdet.
Det skjellet som pilegrimene bruker har ofte et rødt Santiagokors påtegnet. Noen få har et annet symbol og noen er helt hvite.
For mange pilegrimer har dette skjellet en religiøs verdi, men felles for alle dagens pilegrimer er at dette skjellet tjener som et tegn på at du er på vei til Santiago de Compostela. Det kan jo være praktisk noen ganger å kunne identifisere andre pilegrimer, men stort sett er de som vandrer langs Caminoens veier og stier ute i samme ærend og ikke akkurat ute på en liten spasertur.
Men slik var det ikke fra først av!
Denne tradisjonen begynte med at pilegrimer tok med seg et slikt kamskjell som en souvenir eller et "bevis" på at de hadde vært i Santiago. Mange pilegrimer forlenget sine vandringer ut til kysten, til Finisterre eller Muxía som ligger henholdsvis 88 km og 82 km fra Santiago. Her fant de store mengder med slike kamskjell. Disse festet de til kledningen og bar dem med seg på tilbaketuren. De gikk nemlig hjem igjen også!
Ganske tidlig ble denne tradisjonen kommersialisert og pilegrimene trengte ikke gå helt ut til Finisterre eller Muxía for å få tak i skjellene, de kunne kjøpe dem på torget i Santiago, som vi kan det i dag!
Den moderne pilegrimen vandrer vanligvis ikke tilbake igjen! Vi setter oss helst på flyet eller toget og reiser hjem på en bekvemmelig måte. Derfor har denne tradisjonen etter hvert blitt forvaltet ved at vi nå bærer et skjell på vår vei til Santiago.
Ok, de tidligere pilegrimene tok opp noen kamskjell og startet så en tradisjon, men hvorfor akkurat kamskjell?
Her fins det mange forklaringer, både som historier og som symbolforklaringer. En av de mest kjente historiene er om brudgommen som ridende på sin hest fikk se en båt som holdt på å bli skipsbrudden i de harde brenningene. Ha red ut i vannet for å redde båt og mannskap, men alle blei dradd med av ei svær bølge. På en mirakuløs måte kom både båt, hest og rytter opp igjen og ble berget. Sagnet sier at det var kraften fra Santiagos legeme,liggende i båten som førte dem opp fra dypet og reddet dem. Da ekvipasjen var vel på land, observerte man at både rytter og hest var overstrødd med kamskjell.
En annen historie forteller også om at båten med Santiagos lik holdt på å drukne nær land, men at den kom til lands etter en tur i dypet og da fant de Santiagos legeme dekket med skjell.
Det skal finnes flere varianter av disse historiene.
Kamskjellet er også tolket som et symbol på en "gåsefot" på spansk "pata palmeada de oca" som igjen kan ses på som et symbol på Jesu kors og derved som et symbol på vandringen til Santiago på samme måten som en palmekvist er et symbol for pilegrimsferden til Jerusalem.
Kamskjellets to deler kan også ses på som to åpne hender og igjen et symbol på "El redentor" (frelseren).
Videre kan kamskjellets form med sine striper kunne tolkes som alle veiene som leder til Santiago de Compostela.
Noen mener at skjellet egentlig kan føres tilbake til guden Venus, derav det spanske navnet "venera" og står som et symbol på kjærlighet og fruktbarhet.
Somsagt ikke noen entydig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er, men skjellet er blitt uløselig knyttet både til Apostelen Santiago og pilegrimsvandringen. Du ser dette symbolet hele tiden langs veien, på kilometersteiner, på veivisere av forskjellig utseende og også på andre steder av mer privat karakter. Stemplene du får underveis har også skjellmotiver.
For egen del synes jeg det er artig å kunne se en likhet mellom skjellet og de områdene av Spania som etterhvert ble erobret fra maurerne. Tar man utgangspunkt i Santiago som som er et av de stedene som til enhver tid lå lengst fra grensen, så kan man grovt sett, se på de historiske kartene at de områdene som var underlagt de kristne kongerikene hadde samme form som et skjell. Jeg har iallefall ikke sett noen har kommet med denne sammenligningen før og har ikke til hensikt å trekke noen søkt forbindelse her, men det var jo er artig sammentreff.
Tradisjonen med å gå videre til Finisterre vedlikeholdes likevel den dag i dag, da det er mange pilegrimer som tar de fire ekstra etappene (88 km). Det er forbundet visse, skal vi kalle det "rituelle tradisjoner" til det å ankomme Finisterre, som forøvrig kan oversettes med "Verdens Ende" .
Noen tar av seg klærne og bader i havet for å rense seg, opprinnelig brant man gjerne sine klær og støvler og hoppet i havet for å komme opp igjen som et nytt, renset menneske. Det er ikke sagt noe om hvordan disse menneskene bega seg derifra, men jeg regner med de hadde med seg skifte. Å vandre rundt naken har aldri vært "kosher" i Spania. Nå er bålbrenning forbudt der ute. Noen legger gjerne fra seg en stein de har båret på gjennom hele vandringen. En handling som skal symbolisere at en kvitter seg med sine byrder og sorger. Noen kaster denne steinen ut i havet..
Tomme støvler finner vi også, men om dette skyldes at noen har brutt vandringen eller at noen har kvittet seg med en ubrukelig sko og labbet videre barbeint eller på alternativt fottøy, som f.eks sandaler, det vil vi aldri få vite.
Alt dette vil kanskje gi et bilde av hvorfor folk foretar vandringen og hva de vil oppnå.
Steinene skal være symbol på de plager, fysiske som psykiske, synder og åndelige byrder som vandreren bære på. Å legge fra seg en slik stein kan være et tegn på at ting er blitt lettere eller et håp om at det skal bli lettere, for pilegrimen.
Dette fotoet som jeg tok på forrige tur illustrerer noe av det som jeg skriver om:
Dette skjellet er det vi på norsk kaller kamskjell, på spansk "venera" eller "concha de venera". Den galisiske varianten, "concha de vieira" er faktisk mer brukt om dette. Ikke så rart kanskje da Santiago de Compostela ligger midt i det galisiske språkområdet.
Det skjellet som pilegrimene bruker har ofte et rødt Santiagokors påtegnet. Noen få har et annet symbol og noen er helt hvite.
 |
| Mitt skjell fra vandringen 2012, med snor til å feste på ryggsekken. |
For mange pilegrimer har dette skjellet en religiøs verdi, men felles for alle dagens pilegrimer er at dette skjellet tjener som et tegn på at du er på vei til Santiago de Compostela. Det kan jo være praktisk noen ganger å kunne identifisere andre pilegrimer, men stort sett er de som vandrer langs Caminoens veier og stier ute i samme ærend og ikke akkurat ute på en liten spasertur.
Men slik var det ikke fra først av!
Denne tradisjonen begynte med at pilegrimer tok med seg et slikt kamskjell som en souvenir eller et "bevis" på at de hadde vært i Santiago. Mange pilegrimer forlenget sine vandringer ut til kysten, til Finisterre eller Muxía som ligger henholdsvis 88 km og 82 km fra Santiago. Her fant de store mengder med slike kamskjell. Disse festet de til kledningen og bar dem med seg på tilbaketuren. De gikk nemlig hjem igjen også!
Ganske tidlig ble denne tradisjonen kommersialisert og pilegrimene trengte ikke gå helt ut til Finisterre eller Muxía for å få tak i skjellene, de kunne kjøpe dem på torget i Santiago, som vi kan det i dag!
Den moderne pilegrimen vandrer vanligvis ikke tilbake igjen! Vi setter oss helst på flyet eller toget og reiser hjem på en bekvemmelig måte. Derfor har denne tradisjonen etter hvert blitt forvaltet ved at vi nå bærer et skjell på vår vei til Santiago.
Ok, de tidligere pilegrimene tok opp noen kamskjell og startet så en tradisjon, men hvorfor akkurat kamskjell?
Her fins det mange forklaringer, både som historier og som symbolforklaringer. En av de mest kjente historiene er om brudgommen som ridende på sin hest fikk se en båt som holdt på å bli skipsbrudden i de harde brenningene. Ha red ut i vannet for å redde båt og mannskap, men alle blei dradd med av ei svær bølge. På en mirakuløs måte kom både båt, hest og rytter opp igjen og ble berget. Sagnet sier at det var kraften fra Santiagos legeme,liggende i båten som førte dem opp fra dypet og reddet dem. Da ekvipasjen var vel på land, observerte man at både rytter og hest var overstrødd med kamskjell.
En annen historie forteller også om at båten med Santiagos lik holdt på å drukne nær land, men at den kom til lands etter en tur i dypet og da fant de Santiagos legeme dekket med skjell.
Det skal finnes flere varianter av disse historiene.
Kamskjellet er også tolket som et symbol på en "gåsefot" på spansk "pata palmeada de oca" som igjen kan ses på som et symbol på Jesu kors og derved som et symbol på vandringen til Santiago på samme måten som en palmekvist er et symbol for pilegrimsferden til Jerusalem.
Kamskjellets to deler kan også ses på som to åpne hender og igjen et symbol på "El redentor" (frelseren).
Videre kan kamskjellets form med sine striper kunne tolkes som alle veiene som leder til Santiago de Compostela.
Noen mener at skjellet egentlig kan føres tilbake til guden Venus, derav det spanske navnet "venera" og står som et symbol på kjærlighet og fruktbarhet.
Somsagt ikke noen entydig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er, men skjellet er blitt uløselig knyttet både til Apostelen Santiago og pilegrimsvandringen. Du ser dette symbolet hele tiden langs veien, på kilometersteiner, på veivisere av forskjellig utseende og også på andre steder av mer privat karakter. Stemplene du får underveis har også skjellmotiver.
For egen del synes jeg det er artig å kunne se en likhet mellom skjellet og de områdene av Spania som etterhvert ble erobret fra maurerne. Tar man utgangspunkt i Santiago som som er et av de stedene som til enhver tid lå lengst fra grensen, så kan man grovt sett, se på de historiske kartene at de områdene som var underlagt de kristne kongerikene hadde samme form som et skjell. Jeg har iallefall ikke sett noen har kommet med denne sammenligningen før og har ikke til hensikt å trekke noen søkt forbindelse her, men det var jo er artig sammentreff.
Cabo de Finisterre (En tilleggstur tur til "Verdens Ende")
Jeg har nevnt at de første pilegrimene fant sine skjell på kysten utenfor Santiago de Compostela, ved Finisterre og Muxía, men at de etter hvert fikk kjøpe disse i selve byen Santiago.Tradisjonen med å gå videre til Finisterre vedlikeholdes likevel den dag i dag, da det er mange pilegrimer som tar de fire ekstra etappene (88 km). Det er forbundet visse, skal vi kalle det "rituelle tradisjoner" til det å ankomme Finisterre, som forøvrig kan oversettes med "Verdens Ende" .
Noen tar av seg klærne og bader i havet for å rense seg, opprinnelig brant man gjerne sine klær og støvler og hoppet i havet for å komme opp igjen som et nytt, renset menneske. Det er ikke sagt noe om hvordan disse menneskene bega seg derifra, men jeg regner med de hadde med seg skifte. Å vandre rundt naken har aldri vært "kosher" i Spania. Nå er bålbrenning forbudt der ute. Noen legger gjerne fra seg en stein de har båret på gjennom hele vandringen. En handling som skal symbolisere at en kvitter seg med sine byrder og sorger. Noen kaster denne steinen ut i havet..
Steiner og annet som symboler:
Med det samme kan jeg også nevne at vi ser små samlinger med steiner av en størrelse som man kan ha i lommen eller bære i hånden på ganske mange steder, men kanskje helst på kilometersteiner med runde tall. Andre steder har pilegrimer hengt opp små lapper med vers eller bønner eller brev, bilder, ja mye rart.Tomme støvler finner vi også, men om dette skyldes at noen har brutt vandringen eller at noen har kvittet seg med en ubrukelig sko og labbet videre barbeint eller på alternativt fottøy, som f.eks sandaler, det vil vi aldri få vite.
Alt dette vil kanskje gi et bilde av hvorfor folk foretar vandringen og hva de vil oppnå.
Steinene skal være symbol på de plager, fysiske som psykiske, synder og åndelige byrder som vandreren bære på. Å legge fra seg en slik stein kan være et tegn på at ting er blitt lettere eller et håp om at det skal bli lettere, for pilegrimen.
Dette fotoet som jeg tok på forrige tur illustrerer noe av det som jeg skriver om:
 |
| 100km-steinen med steiner,sko og andre effekter og skrammel slengt rundt seg. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar